– Jeg spiste én gang om dagen og takk Gud; jeg kan spise og gi det beste til familien. Hvorfor skal jeg være sint?

Midtbanespilleren forteller om sin tøffe bakgrunn fra tiden i Mexico.

Du har spilt 391 minutter, det er nummer 18 i troppen, men ved hver mulighet har man hatt en følelse av at du burde spille mer.

– Det har vært litt vanskelig å bli tatt med mange ganger og jevnlig, men jeg har alltid sagt at jeg fokuserer å jobbe og når treneren velger meg så gir jeg det beste jeg kan for å hjelpe laget.

Det må være vanskelig å være kaptein og fast i Porto til å møte benken i Atlético.

– Klart, er det utfordrende, men jeg var forberedt på ethvert scenario, hvor jeg spiller eller ikke, og for å være tålmodig. På min alder har jeg hatt noen utfordringer som har gjort meg klar for enhver omstendighet. Jeg vet at den eneste måten for å vinne min plass på, er å jobbe.

Har du noen gang tenkt at du gjorde en feil ved å dra til Atleti?

– Det er normalt, det er umulig ikke å tenke slik, men innerst inne vet jeg at det var den beste avgjørelsen jeg kunne ta. Jeg visste det kunne skje, eller det som skjer nå hvor jeg får flere muligheter og minutter. Jeg visste at dette var det beste valget for meg på alle mulige måter.

Simeone har alltid prioritert kvalitet i antall minutter framfor kvantitet, men hvordan ser du på det som en spiller?

– Det er vanskelig å ha få minutter og gjøre dem gode. Som spiller forstår du ikke dette fordi du ønsker å spille alt, men du må være profesjonell og ikke i komfort, men å forsøke å hjelpe fra uansett hvor det er nødvendig. Hvis det er sentralt i banen, forsøke å gjøre mitt beste; hvis det var på siden, hjelpe laget så godt jeg kan.

Har vi ikke sett den beste Herrera og er han fortsatt på vei?

– Jeg håper det, nå som jeg har hatt flere minutter og startet å ha litt kamprytme i laget, oppgaven som treneren ønsker fra meg og i hans system. La oss håpe både jeg og laget kan vokse og vise vår beste versjon for at det kollektive vil bli bra.

Hva har stilen til Simeone som gjør det vanskelig for de nye? Griezmann trengte fire måneder..

– Alle vet at systemet er veldig defensivt, veldig strengt og mye mye ofring, hvor de defensive oppgavene er veldig klare. Dette er hva som er vanskelig for spillerne. For eksempel, i Griezmann sitt tilfelle, i Real Sociedad hadde han en spillestil hvor det var mer å angripe enn å forsvare og når man får defensive oppgaver og ikke bare offensive, så blir det veldig vanskelig. Det er den største utfordringen her når du skal tilpasse deg.

Var det ditt tilfelle og? Du kan også spille på siden…

– Jeg har alltid spilt i midten, men jeg har alltid sagt at så lenge jeg spiller, vil jeg gjøre det uansett hvor og jeg vil gjøre mitt beste. Defensive oppgaver er åpenbart komplisert fordi du ikke kjenner dem 100% eller forstår det litt etter litt, men i dag føler jeg meg bedre tilpasset og mer klar for hva Cholo ønsker og det er superviktig, at alle er tilgjengelig.

Guardiola sa du var treg, men veldig kraftfull..

Ja, jeg husker det, i Porto – Bayern i kvartfinalen av Champions League. Det virker sånn slik jeg løper, men jeg føler meg ikke treg.

Som ekskaptein og lederen i Porto, forstod du buingen på Koke på Metropolitano?

– For meg, er Koke en strålende spiller og en strålende person. Siden den dagen jeg kom hit har han tatt meg kjempegodt i mot med åpne armer og dette er måten du må være på som kaptein: gjøre slik at de nye føler seg hjemme, at de er komfortable og kan komme med de egenskapene de har. Jeg synes han gjør det på en strålende måte. I fotball skjer slike ting som dette, en dag applauderer de, en annen buer de. For meg skjedde det i Porto som kaptein også og det betyr ikke at de ikke liker deg, men heller det motsatte. De elsker han og ønsker den beste versjonen fra han. Kvaliteten han har, som han har vist mange ganger og dette er ting som skjer. Man må være forberedt på enhver situasjon som kan skje på banen.

Selv som en nykommer hører spillerne på deg.

– Fra jeg kom hit har jeg følt meg hjemme. Velkomsten fra alle lagkameratene har vært bra. Kanskje for måten jeg er, jeg snakker og ønsker å komme overens med alle, i tillegg til min erfaring og vei som også kan spille inn.

Hva er det vanskeligste som har skjedd?

– I fotball er det alltid øyeblikk som dette som er både gode og dårlige. Ikke alle har vært gode. Da jeg kom til Porto kostet det også å spille, i de første seks månedene spilte jeg lite og jeg var med b-laget. Jeg tok det bra med en god forståelse. Jeg visste at hvis jeg ikke fikk spille på førstelaget, ville jeg ikke miste den rytmen ved å være med andrelaget og at jeg plutselig kunne få muligheten og måtte da ta den.

Men du begynte å ofre ting lenge før. Som barn måtte du forlate dine foreldre.

Ja, da jeg var 15 år forlot jeg hjemme mitt og dro til Mexico City for å forsøke å nå dette eventyret, et ønske om å bli fotballspiller. Jeg måtte gjennom en læringsperiode, jeg kaller det det. I dag ler jeg av alt jeg gikk gjennom, men på den tiden var det tunge øyeblikk selv om jeg ikke så lidelsen og vanskeligheten som skjedde før meg. Jeg har alltid møtt det som en utfordring eller at man må lite for å fortjene mer senere. Denne læringen gjør meg sterkere når det kommer situasjoner som hvor jeg ikke får spille. Jeg tenkte: hvorfor skal jeg være dårlig eller irritert hele tiden hvis jeg må jobbe og være klar når muligheten kommer I det øyeblikket, for eksempel, i den situasjonen spiste jeg én gang om dagen og takk Gud, jeg kan spise og gi det beste til familien. Så jeg forstår ikke hvorfor jeg skal være sint over at jeg ikke får spille, jeg må være tålmodig og øyeblikket kommer og da må jeg være klar og ikke la den glippe.

Men å spise kun én gang om dagen og ikke ha familien i nærheten må være hardt, selv med mye entusiasme?

– Vel, ja det var hardt, nå ler jeg, men i det øyeblikket var det vanskelig fordi jeg levde med andre spillere som var sammen og dette var var ting som var vanskelig å passere. Men vi koste oss, hadde en fin tid og sa “kanskje i morgen vil vi spise bedre”, eller noe som det. Da moren min fant ut dette, ønsket hun å ta med meg hjem, men jeg sa nei. Jeg ønsket å fortsette å bli en spiller i toppserien og jeg skulle klare det.

Før du debuterte med Pachuca vurderte du også å forlate fotballen.

Ja, i noen øyeblikk lånte Pachuca meg ut til andre divisjon, jeg spilte i seks måneder for Tampico Madero, men vi ble ikke betalt, vi hadde ingenting og jeg levde allerede da med den som nå er min kone. Hun ble gravid og i et slikt øyeblikk tenkte jeg på å forlate fotballen og starte med å jobbe fordi jeg hadde ting jeg måtte gjøre og visste ikke hva fremtiden ville bringe. Så jeg tenkte på det litt og siden faren min jobbet i USA, tenkte jeg å dra med han og at alt ville bli fint. Men da jeg kom tilbake til Pachuca og fant ut hva som ville skje, da ble jeg å trene og var med laget.

Hva ville du ha blitt om du dro med faren din?

– Faren min jobbet med å konstruere hus. Jeg ville dra uansett, uansett hva det var, men jeg hadde ikke noen utdanning.

En fotballarbeider, men det kunne vært konstruksjon

– Innerst inne hos meg sa jeg nei, jeg måtte vente, muligheten ville komme og jeg måtte ta den. Vente litt til og heldigvis fikk jeg muligheten av å bli i Pachuca og spille i Primera.

Nå er du i en storklubb, men i en rekonstruksjon.

Ja, sannheten er at jeg kom til en stor klubb, og som spiller har jeg alltid ønsket å spille for den typen klubber. Viktige spillere har dratt, men jeg tror også at det har kommet noen, litt etter litt så vil de vise det og dere vil legge merke til at de har mye kvalitet. De vil være veldig viktige for det skiftet klubben går gjennom, og slik må det være for at man skal holde nivået man har klart til nå.

Veier det ikke tungt med sammenligningen med den lista som Godin, Gabi og Griezmann satte?

– Det avhenger av enhver spiller. I mitt tilfelle ser jeg ikke bakover og på det andre har gjort. Jeg tenker på å skape min egen historie og det er det jeg bygger på. De setter listen høyt og hvis de gjorde det godt, så klart, men de gjorde det. Du må tenke på hva du ønsker å gjøre og oppnå for laget og dette er det viktigste.

I din historie har du en medalje fra OL og serietittel fra Portugal. Hva venter deg i Atlético?

– På landslagsnivå er det det viktigste jeg har vunnet. Også Gold Cup, som kanskje ikke er så mye, men som for Mexico er veldig viktig. I Portugal er også ligaen veldig stor, men dette er deler av fortiden og nå er jeg her og det viktigste er å forsøke å spille fast, ha minutter og bli en viktig del av gruppen. Så vil resten gå steg for steg.

Har dere prøvd å finne ut hvordan dere skal bli kvitt ujevnhetene og de forskjellige prestasjonene innad i kampene?

I fotballen så er det tilfeldigheter i en kamp. Kanskje er det slik at de kommer bedre ut i første omgang enn oss. Når de er farlige og du leder er når du våkner. At det ikke er normalt er sant og også at gruppen er bevisst på det. Det eneste vi kan gjøre er å jobbe og være bevisst på det som mangler for å gi det lille ekstra og bli bedre hver dag. Det ville vært idiotisk ikke å snakke eller legge merke til det. Et lag og en klub som ønsker å vinne og være konkurransedyktige må finne ut av alle detaljene som mangler for å bli bedre dag for dag.

Vil de klare det?

– Selv med mindre positive resultat, så er laget bra og i det øyeblikket må du være protagonist å avgjøre eller ta tak på kampen for å vise det: å være kapable til å kontrollere og vinne mot hvem som helst. Å være et lag er det som gjør oss sterke.













Share:

Author: Alexander Larsen